Fanen 1996

Fanen 1981

Fanen 1956

Fanen 1926

1906

Fanen

Fanen 1886

1874

1870

1862

1856

Gave

Over Korpset vaiet faner

med sitt ”Enighet gjør sterk.”

”og over all den sværm

slår fanen ut sin skjærm”

 

Disse to sitater er hentet fra kjære dræggesanger og forteller litt om dræggeguttenes forhold til sine faner. Men la oss se litt på historien.

 

Den 13. mai 1856 var bestemt til buekorpsets stiftelsesdag. Allerede kl. halv syv begynte bueskytterne å samle seg i Dreggen for å dra på landet og skyte etter skiven. Klokken syv var alle samlet, fult utrustet med bue, kogger og piler ved siden og skreppe på ryggen. Ialt var det 10 bueskyttere. Pilesamlerne var for små til å være med. Nå støtte sjefen i hornet og med vaiende flagg satte korpset seg i bevegelse.

 

Dette var korpsets første stiftelsesdag som ble feiret med utmarsj til Midtun. Korpset hadde ennå ikke fått sin første fane, men benyttet et rent norsk flagg.

 

I «Billeder fra Dræggen» nr. 5, 13. juni 1856 leser vi: «Buekorpsets direksjon har i en av disse dager hatt en lang rådslagning, og det synes som om store og viktige ting er besluttet, men hva det er, er ennå en hemmelighet og blir ikke bekjentgjort før om noen dager». Spenningen er stor. Man hadde besluttet å anskaffe «et flag, hvorpå en bue, et kogger, et sverd og tre piler var malt». En stor begivenhet som ikke kunne gå upåaktet hen. En tur rundt Fjøsanger syntes å være en verdig innvielse. Fredag den 18. juli ble så spenningen utløst da man avslørte fanen.

 

Korpset hadde fått sin første fane, «Vaabenfanen». Sjefen det året var den 12 år gamle August Gran. Da han drog på sommerferie, gjemte han korpsets penger så ingen skulle få tak på den «samt tilstøvet fanen og skiven». For disse forhold ble han høytidlig avsatt som sjef og kasserer og som ny sjef ble valgt Klaus Hansen. Justisen var streng i de dager, således ble tre gutter ilagt en bot på 1 shilling for å ha reist på landet en dag, uten å ha meldt sin avreise til korpset.

 

I 1859 gikk det så ut en innbydelse om tilskudd til en ny fane. Det var uenighet om fanens utseende i fanekomiteen. Til korpsets 5. stiftelsesdag, 13.mai 1960, var fanen ferdig og ble avslørt om morgenen og deretter plantet på volden. På fanen sees et bilde fra Dræggen, korpsets merke og valgsprog. Om ettermiddagen drog korpset, som besto av 18 gutter, på utmarsj. Denne fanen fikk senere navnet «Tjærefanen». Men fanen ble nok ikke det samlingsmerke den var tiltenkt. 29. mai møter kun to jægre frem. «Fra den dag var Dræggens Buekorps oppløst. Der var ikke mer tale om det», forteller historien. Så galt gikk det ikke. «Makten» i korpset ble flyttet fra Sandbrogatens gutter til øvre Dræggens, og med Otto F. Hansen som sjef ble stiftelsesdagen 1861 feiret. Dette ble en forsoningsfest mellom alle dræggegutter. Bl.a. holdt Klaus Hansen en hyldningstale til korpsets første sjef, August Gran, som jo ble avsatt.

 

«Tjærefanen er den blitt kalt etter en hendelse fanebæreren 1870, Thorvald Mohn» senere beskrev i et dikt som her gjengis noe av.

«Vaiet stolt på Bergenhus

Just i hjørnet ved inngangen

Festligt her av vind omsust

På redu'ten længst forgangen

 

Nidingsmand med ondt ihu

luret seg med skumte tanker

Frem med tjærepøs, Ogru

Hjertet fryktsom på ham banker»

 

Han har ikke høye tanker om «ridningsmanden» da fanen sto ganske forlatt og ikke noe kunne hindre han, ingen var å se.

 

«Buekorpset nye flag.

Blev av tjære sort spolert»

 

«Bededags formiddag hadde tre skuteviksgutter smurt noe tjære utover flagget. Dette sto ved Bradbenksporten. Så snart dræggeguttene merket det, tok de flagget ned og bragte det opp til Albert Mohn, hvor man forsøkte å få tjæren bort med kniv og ellers på alle tenkelige måter. Dette lykkedes dog ikke helt», forteller historien.

Da fanebæreren neste dag møter en av ugjerningsmennene kommer det til nevetak.

«Straks på ryggen slag på slag

Falde knyttenæven samme stunna»

og hevnen er voldsom

«Fanen blev av tjære sort

Ryggen hans fikk andre farver

Og da han i fra mig slag bort

Ryggen hadde vært hos garver.»

Det har nok gitt han tilfredstillelse og styrke og lat han føle hevnens sødme

«Aldri har jeg juling gitt

Med slik fryd og med slik velde.»

1862 er et godt år for buekorpset som utfolder en glans som det ikke før hadde vist. Fæstningens Buekorps ble innlemmet i Dræggens og gav det nye krefter og et utvidet maktområde. De nye guttene var fra Vågsalmenning og ellers inne i byen. Deres fane ble korpsets 3. og ble senere benevnt «Strilen» etter figuren på fanen.

 

I disse årene diktes det til Dræggefanens pris, om enigheten som gjør sterk, om broderånden likeledes samt respekten for loven og lydighet mot øvrigheten. Ordene er store og fanen hellig.

«Når den vi elske, går det bra,

vi elske den også, ja, ja.

Om den til døden skal vi stå

et hurra til den få.

 

Et hurra da for fanen god

det er vi enig om

den ildne skal vorr unge mod

at ofre alt ja liv og blod

 

«Strilen» har trolig ikke vært brukt som korpsets fane. På stiftelsesdagen i 1867 var den brukt som dekorasjon over inngangen på Sverresborg og i 1870 er det «Tjærefanen» som blir tilgriset. Fanen har forøvrig ingen påskrift.

Ny fane fikk korpset på dets 15. årige stiftelsesdag. På Sverresborg ble korpset mottatt av Dræggens yngre damer som hadde pyntet med kranser og blomster. Det ble som sedvanlige sunget. Man sang mye i korpset i de dager og dette er trolig og opphavet til at kaptein Mohn på Bergenhus kalte korpset «Koret». Flaggkomiteens formann, Ferdinand Mohn tråtte frem med det nye flagget i hånden og etter en kort tale utfoldet han det og overleverte det til korpset under stormende jubel og kraftige hurrarop.

Alle var enig i at det var et smukt flagg. På duken var malt en kjempe som sto alene med skjold og dræggebue, mens hæren drar forbi i bakgrunnen. Det er «Tamberskjelveren». Under denne fane skal det skje store ting i Dræggens.

I 1874 kommer det mange nornesgutter inn i korpset og disse ønsker sin kandidat som sjef, men han hadde ikke gått i korpset året før og kunne således ikke velges, men ble 1. kaptein mens fjorårets kaptein Gisle Danielsen ble sjef. Dette ble et merkeår i korpsets historie. Ut i 1875 ble buene byttet ut med geværer og korpset skifter karakter til bataljon. Man fikk en friere eksersis, og flere gutter slutter seg til. De ble noen grenaderer til å eksersere, men det gikk sterkt utover bueskytingen som var korpsets første programpost av 1856. Ikke bare korpset, men og strøket var i forandring. I 1869 var man begynt å bygge Nye Sandviksvei og det lukkede og snevre dræggeområdet ble åpnere og utvidet.

I disse årene skriver Konrad Dahl «Når i den lyse vår» som siden skulle bli korpsets «nasjonalsang» og i 1880 hadde korpset for første gang musikk på stiftelsesdagen. Korpset var bataljon, men lengtet tilbake til buene.

«Gjeninnførelse av buer med tilbehør. Så meget idrett som mulig og ikke mere eksersis enn nettopp nødvendig», var sjefen 1884's program, men han fikk det ikke gjennomført.

Da stiftelsesdagen ble feiret i 1885, foretok man den tradisjonelle tur rundt Bryggen med de fire faner foruten et stort norsk flagg «som uavbrutt tørnet mot telefonstrengene».

Innsamling til ny fane var igang og ble overlevert til korpset stiftelsesdagen 1886. Fanekomiteens medlem, Nils Wiig, holdt talen, deretter ble fanen hentet av en avdeling soldater og overlevert til sjefen. Assistert av adjutanten, blottet og utfoldet så sjefen fanen og med denne i hand holdt så sjefen festtalen hvoretter fanen ble overlevert fanebæreren. Den nye fanen var av rød silke, kantet gullfrynser. I midten står korpsets våpen i gull, og inni det igjen et lite byvåpen. En ny epoke var begynt, korpset hadde fått sin første røde fane, «Bataljonsfanen» og under denne deltok i alt 150 gutter i det årets 17. mai feiring.

I 1887 tok så korpset et skritt tilbake. Man var lei den evige eksersiskonkurranse med Nordnes og ønsket å vende tilbake til hva der var bestemt 24. mars 1856 av korpsets grunnleggere. Skrittet tilbake ble et skritt frem og fremmarsjen fortstatte. Byttet tilbake til buer gikk smertefritt og stille for seg. Så følger feidene med politiinspektør Salicat som nekter korpset å stille opp på «Grunden». Men saken ordnet seg da den ble tatt opp i bystyret.

Med Bataljonsfanen går Sverre Grieg paraden etter landturen 1895. «Sverre hadde gått parade på sin sedvanlige, maktesløse måte, men han var ikke før kommet på plass før han faller om, krampaktig knugende fanestangen, idet han skriker: «Hold fanen!» Det var hans siste ord. Bevistløs ble han kjørt hjem senere om aftenen og bevistløs forble han til sin død neste dags aften kl. 7. Han døde i sin gamle fanebæreruniform».

1906 ble et stort år, 50 års jubileet skulle feires med pomp og prakt. En av korpsets stiftere, Klaus Hansen, holder en tale «vakker av innhold og vakkert fremført», hvor han bl.a. sier: De gamle har villet gi uttrykk for sin glede ved å få være med idag og derfor anskaffet en ny fane, som han nå hadde den ære å avsløre.

Den nye fanen er som «Bataljonsfanen», men har nå påskriften Dræggens Buekorps og fremdeles med byvåpenet. Sigvard Andreas Friids sang «50 år rundet hen», er fra dette år og den ble med en gang populær. Sangen avspeiler dræggeguttenes respekt for «flag og sag» ..

 

«Vai da flagg, vis din pragt,

Dine raske kjække gutter

vil dig værge, – Ring de slutter

Kring dig og står fanevakt.»

Med sin første røde buekorpsfane drar så Dræggens til Kristiania. Dette er første gang et av de bergenske guttekorps besøker en annen by.

Fanen synes å være den tradisjonelle jubileumsgave, så også til 70 års jubileet i 1926. Men det ble en fane det ble spetakkel om. Bakgrunnen var at det nylig var fremsatt proposisjon om at lands- og byvåpen ikke skulle tillates benyttet på annet enn offentlige merker. Fanekomiteen fant derfor å måtte .ta byvåpenet ut av Dræggefanen, samtidig ble koggeret gjort noe slankere og et gyldent band tatt bort. Man fikk dermed fanen tilbake til sitt opprinnelige utseende, – en ren våpenfane. Mot dette syn ble det samlet protestunderskrifter, men til ingen nytte. Ved dette jubileum ble Minnetavlen over korpsets stiftere avslørt i Kroken. Den nye fanen skulle vare lenge og selv om den fikk hvile i de 5 krigsårene var det en kjærkommen gave da korpset på 100 års dagen, på paradeplassen på Bergenhus fikk overlevert en ny fane. Da den ble foldet ut med sitt klare gyldne gulldekor og friske røde farge, gikk det som støt gjennom guttene. En ny tid var begynt og med fornyede krefter skulle man ta fatt på de neste 100 år.

Fanen skiller seg fra 70 års jubileumsfanen ved at sabelen, pilene og koggeret er snudd og den norske løve på stangen topp er blitt mer lik løven på «Strilen».

Men en fane varer ikke evig. I sin sjefshistorie forteller dræggesjefen 1980 at på turen fra Sukkerhusbryggen til Dreggen landtursdagen, ble ikke fanen rullet ut før på Øyregaten da noen var redd for at tyngende vannmengder ville få den til å revne. Det var derfor nødvendig og naturlig at Dræggeguttenes Forening's gave til korpsets 125 års jubileum, var en ny fane. Denne fanen er lik fanen fra 100 års jubileet.

I 1996 fikk så korpset sin nåværende fane. En del diskusjoner omkring motivet ble det, men det endte med at den første røde fane, bataljonsfanen, ble utgangspunktet. Et byvåpen slik det er i dag ble gjeninnført. Ikke alle likte dette da den rene våpenfanen syntes penere. Fanemaleren tillot seg innføre et nytt element med de to kuler nederst. Han mente at våpenet var for opptungt. Vi valgte å tolke dette som en forsterkning av mottoet  ”Enighet gjør sterk”.

«Det er slekters røst som taler

gjennom faners sagahall.

Nu mens støvet sakte daler

i det gamle arsenal.

La de unge slekter lære

tradisjonens dype makt

holde fanen heil i ære

slå om fanen fanemakt.

 

1127042311106956356135983026767343449201507o.jpg