Slagergjengen i Dræggens Buekorps

I slagergjengen finner man som regel de eldste guttene i korpset. For å kunne bli trommelsager må man ikke bare kunne beherske slå alle marsjene, men man må også trene for å kunne marsjere å slå på trommen samtidig. Dette er nok noe av den viktigste grunnen til at de eldste guttene er å finne i slagergjengen. Å være trommeslager er en viktig oppgave. Et buekorps ville aldri vært det samme uten en taktfast slagergjeng som holder ”korpsets hjerte i gang” når det er i marsj.

Noe av det unike man opplever når man er trommeslager, er det gode samholdet innad i slagergjengen. Guttene samarbeider om å holde trommene i god stand gjennom en hel sesong. Slagerne møtes regelmessig utenom sesong hvor det avholdes treninger gjennom høsten. Guttene gjør hverandre gode. De trener sammen for å oppnå felles mål. Det store målet er kanskje selv å bli Tamburmajor når tiden er inne.

Det er satt opp egne pokaler til slagerne i korpset som deles ut under avslutningen på Landturen i Dræggen. Det deles ut en pokal til korpsets beste slager samt en pokal til beste nybegynner blant trommeslagerne.

Å være trommeslager gir et ekstra kjærlighetsforhold til korpset. Nettopp dette har bidratt til at slagergjengen har dyrket mange gode offiserer - og ikke minst Chefer - for korpset opp igjennom tidene.

Lidenskapen til tromming tar aldri slutt. Til og med etter at du er sluttet i korpset, kribler det i ”nevene” etter å slå. Dette har medført at det er etablert en egen slagergjeng blant gamlekarene.. Denne slagergjengen er stort sett bare i aksjon på korpsets stiftelsesdag 13. mai. Pr. 2011 har denne gjengen mer enn 60 medlemmer. Det er et syn for øye og musikk i våre ører når disse marsjerer i samlet tropp. Mangt et ungt slageremne henter nok inspirasjon når han opplever denne gjengen hver stiftelsesdag.

Dersom du har lyst til å bli trommeslager – ikke nøl med å ta kontakt med Tamburmajoren for mer informasjon om når og hvor det avholdes treninger.

 

En trommeslagers hverdag!

av Erik Alf Bøe, Tamburmajor 1978-79.

 

Spør du en nybegynner i Dræggens Buekorps hva han ønsker å bli etter noen år i rekkene, får vi som oftest et kort og konsist svar: TROMMESLAGER! De er som regel de største guttene og er derfor et ideal for mange smågutter i dag.  Etter noen år som jæger, forsøker nå flere og flere gutter å bli slager. Et klart bevis på dette er antallet på de respektive korps' slagergjenger. De er vokst betydelig, i alle fall de årene jeg har gått i korpset. Det nærmer seg 12 år nå. Mitt første år som jæger var jeg stolt av vår slagergjeng. Den talte 14 veltrimmede og godt sammensveiste tamburer. Pr. i dag er den nøyaktig doblet. En slagergjeng som har utviklet seg i positiv retning. Undertegnede har vært major i to år, og drevet med slagertrening i 4 år, så jeg vet hvilket godt kameratskap det ligger i en slagergjeng.

Hver enkel trommeslager føler seg som regel høy på «pæra» i forhold til sine likestilte jægre. Fra min tid som slager husker jeg hvilken makt jeg syntes jeg hadde. Det var som hele Dræggens Buekorps var underlagt dine taktfaste slag. Og det verste var at vi synes vi fortjente det. Alt fra oktober måned hadde vi en gjeng med eldre slagere pluss jægre som ville forsøke å lære seg trommekunsten, kommet sammen på Sverresborg hvor vi holdt slagertrening 2 ganger i uken.

 

Da sesongen startet kom alle sammen, nye og gamle slagere. Nå var det Fellesutmarsjen vi for alvor begynte å tenke på. Hver lørdag sto vi sammen ute på pynten og slo hva remmer og tøyer kan holde.

 

Endelig var dagen kommet, første lørdag i mai: trommeslagerens D-dag. Jeg våknet om morgenen og så spent ut av vinduet. Joda, været var fortsatt bra. Fellesutmarsjen var nå like rundt hjørnet. Etter frokost bar det ned på rommet igjen. Jeg kjente at nervøsiteten begynte å ta overhånd. «Ville vi klare Nordnæs og Nygaards oppover svingene også i år?» tenkte jeg. Spørsmålet var mer åpent enn noen sinne. Nordnæs var i år minst like mange som oss, Nygaards litt færre. Ut på dagen trakk jeg i uniformen, litt tidligere enn andre lørdager. Dette fordi slagerne skulle møtes en time tidligere enn de andre. Trommene måtte være i god stand. Etter spaserturen igjennom byen ankom jeg Norrønahallen. Det var alt kommet 8-10 gutter. Chefen og tamburmajoren kom sammen et par minutter senere og snart var det vel 22 slagere til stede. Reparasjonen begynte, og etter en del Blakking av over- og underskinn var vi ferdig. Vi marsjerte bort i Dræggen, hvor alle jægrene var kommet. Spenningen var til å ta og føle på. På veien inn til Festplassen forsøker vi slagere å spare på kreftene. Det er ikke lett ettersom vi lengter til å måle krefter med de to andre lørdagskorpsene. Som så ofte før er Nordnæs og Nygaards allerede kommet.

 

Etter at chefene er kommet sammen og alt vel lagt til rette foren festdag hører vi chefens ordre: Fremmad marsj! Nå gjenstår bare 5-10 minutters marsjering før Korskirkesvingene kommer til syne. Spenningen er nå på bristepunktet i slagergjengen. Etter et 2 minutters opphold ved Korskirken hvor blesere og luer blir tatt av, bærer det oppover. Vi skal gå i midten, og kommer derfor til å få en stri tørn. Stokkermarsjen høres nå utover hele Bergen by, bare i forskjellig takt.

 

I andre svingen får vi overtaket på Nygaards. De begynner nå for alvor å føle vekten av alle våre 22 veltrimmede og velutstyrte slagere. Trommingen i Nygaards begynner å bli ujevn, og vi merker at de langsomt trommes ut av takt og det ropes derfor seieren er vår i Dræggens rekker. Værte blir det med Nordnæs. Ingen av de to slagergjengene klarer å få hverandre ut av takt. Blemmene blir større og dypere for hvert slag. Diskusjonen går heftig ettersom Skansen Brannstasjon passeres. Fra ordinært hold sies det at Dræggens var best. Trommingen i Nordnæs var vel så høy, men de slo for fort. Så derfor anså vi oss for de moralske vinnere. Vel ankommet i Fjellveien; og vi får hver vår brus. «Det beste som har hendt meg i dag», tenker jeg, og drikker brusen på rekordtid. Jeg bytter også vekk to boller for en halv brus. Etter «etingen» måtte trommene som var blitt ødelagt, repareres. Nye skinn ble lagt på.

Vi hører chefens fløyte og stiller på linje. Vi marsjerer ned til toppen av Kalfaret hvor vi stopper slik at de som vil kan gjøre det fornødne. Etter to minutter, er vi på vei nedover, og ser at publikum også i år har møtt frem. Etter toner av Dræggemarschen trer SUK inn i våre rekker, bak den etterhvert noe utslitte slagergjengen.

Det sies at dette skal være det største en chef kan oppleve. En påstandsomabsolutter et faktum.

En drøy time senere ankommer vi Møhlenpris. Vi går sist inn på «Møllaren», og hilser «giv akt» til de to andre korps. I det vi passerer de to korps respektive slagergjenger, takker vi for sist. «Vi var best», sier alle slagergjengene. Etter de tre oppvisningene, jægrene og offiserenes styrkeprøve, blir det defilering og parade etterat alle offiserene har fått sine blomster. vi hilser stolt våre familier, venner og andre buekorpsinteresserte mens vi defilerer forbi. Jeg kjenner det nå virkelig i hele kroppen. Slitne og tom for krefter avslutter vi for oss selv i den «vanlige» bakgaten.

Da jeg sitter i mine foreldres bil, tenker jeg igjennom dagen. Alt klaffet: Været var bra, vi var best opp svingene og på Møhlenpris. En virkelig topp dag som vil bli husket lenge, falle fall for meg. Fellesutmarsjen levde også denne gang absolutt opp til sitt rykte.

Jan yvind Tamburmajor

Tamburmajor Assisterende epsalier ansvarlig Jan Øyvind Myklebust Tlf.: 975 33 072 E-post: Sjekk ut Facebook profil

1.slager Sander hille

Oppslager Espalier sjef Sander Hille Tlf.: 902 46 463 E-post: Sjekk ut Facebook profil

1127042311106956356135983026767343449201507o.jpg