Se det vet da hver eneste bergenser. Men noen hver av oss har vært i den situasjon at vi skulle forklare det for fremmede. Og vi har merket at forklaringen ble så forundelig tynn, emnet smuldret liksom vekk mellom fingrene på oss. Det ytre skallet kan vi nok beskrive, utstyr, eksersis, men det er uhyre vanskelig å få den fremmede til å forstå vitsen ved det hele, hensikten. En raritet naturligvis, en morsom raritet, men å ta det alvorlig? Gutter i uniform med faner, buer, geværer, trommer og horn, gutter som ekserserer etter et gammelt militørreglement. Man faller tilbake på tradisjonene det må være bergensernes svakhet for gamle tradisjoner. Men forklaringen overbeviser ikke. Det kan settes et spørsmålstegn ved bergensernes sans for tradisjoner, og hvordan det er med dette, det er i hvert fall ikke gutters vane å interessere seg for tradisjoner for tradisjonens egen skyld.
Uniformer og eksersis, faner og trommer spiller nok sin rolle, men kanskje mest for Det som trekker mest er vel lysten til å få være med blant de store guttene, å være med i en slags lek som går for seg i ordnete former med et alvorlig preg. Foreldres innflytelse kan spille en rolle, men det er ikke noen av disse tingene som får guttene til å fortsette i korpset år etter år. De som ikke trives faller fort fra. Hos de fleste våkner etter hvert følelsesbetonte intereser for korpset. Korpset får en egen verdi for dem, det blir deres stolthet å tilhøre vedkommende korps. Enhver sunn og livsfrisk gutt og ungdom trenger noe å begeistres for, noe å gå inn for. Og her kommer så buekorpsene inn og gir dem utløsning for denne trang. Her får de utfolde sin aktivitet av hjertens lyst. Naturligvis er virksomheten i korpsene en lek, på samme måte som fotballkamper er lek for voksne. Men korpset i seg selv er ikke lek. Guttene betrakter ikke det som noe de har til egen fornøtelse. De føler også ansvar og forpliktelse overfor sitt korps. De vet at det er de selv som regjerer det, uten noen overinstans. Bevisstheten om at de er alene om å bestemme over korpsets skjebne, at de har full rådighet over det i stort som smått, uten innblanding fra de voksne, gir guttene en sterk følelse av ansvar overfor korpset. Det er utvilsomt et av de mest verdifulle trekk ved hele bevegelsen. Til syvende og sist er det vel dette indre og ytre selvstyre som er årsaken til at korpsene har kunnet utfolde sin virksomhet nå i over 100 år.
Selvsagt har tradisjonene sin store betydning, men når tradisjonene holdes så høyt i ære er det for korpsenes skyld. Den ytre rammen er riktignok et stykke levende fortid, men korpsene i seg selv er tvert om et stykke spill levende nåtid som peker fremover. Omkring midten av 1850-årene begynte de første guttekorpsene i Bergen å ekseresere. Da korpsene begynte, var skotteluen et alminnelig hodeplagg blant gutter. Så bandt de uniformsbåndet på den, dermed hadde de uniformshue. Skottehuen gikk av bruk, men i guttekorpsene er den blitt innarveidet som fast uniform, og Bergen er vel det eneste stedet i landet hvor skottehuen fremdeles er handelsvare. På den tiden var det "mote" blant guttene å lage seg kryssbue, armbrøst, og det falt naturlig å velde den til våpen. Senere fant man ut at tregeværer var langt bedre å eksersere med, og alle korps gikk over til dem. Men da var betegnelsen "buekorps" allerede blitt inarbeidet. Et par korps gikk tilbake til buen, bl.a. Dræggens, som har brukt buer den lengste tiden, og Nygaards. Korpsenes øvelser var kopiert etter borgervæpningen, datidens hjemmevern, som på byens åpne plasser drev nettopp slike marsjer og oppsluttninger som buekorpsene har naturligvis i disse hundre årene svinget mange ganger. Stundom er interessen stor og deltagertallet stort, andre tider har oppsluttningen vært mindre. Slagsmål mellom korps fra de forskjellige bydeler er i dag avløst av konkurranse og kappestrid. Tra av korpsene, Dræggens, Nygaards og Nordnæær, ekserserte om lørdagene, de andre om søndagene. Dette førte til at de tre korpsene fikk mest med hverandre å gjøre, med årlige fellesoppvisninger, årlige idrettskonkuranser og fra tid til annen felles langturer.
Sesongen er kort og hektisk. På noen korte ettermiddagstimer om lørdagen i mars, april og mai skal guttene sveises sammen i sine avdelinger og hele eksersisen innøves. Denne korte øvelsestiden bør en ta i betraktning når en skal vurdere korpsenes prestasjoner. Været får en ta som det er i Bergen, eksersisen må gå sin gang om det surkler i støvlene og renner ned etter nakken. Ledelsen og dermed det fulle ansvaret ligger hos guttene selv. DErved blir korpsene en nyttig skole. Først lærer man å lystre, siden å lede andre under fullt ansvar. Lovene bygger på en blanding av militære og demokratiske prinsipper. Offiserene er tillagt nærsagt ubegrenset myndighet, men må for hvert år fremstille seg for de menige til valg. Buekorpsene bygger på en streng disiplin. Eiendommelig er det å legge merke til at guttene synes å trives med denne disiplinen. Fra skolene vet vi at disiplinen er lite ønskelig fra guttenes side. Men de ønsker på ingen måte at det korps som de selv frivillig har gått inn i skal oppløses i krangel og tøys. Det skal gå ordentlig for seg, og da må der være disiplin! Her ligger én av årsakene til at rene gutteorganisasjoner som disse kan bestå i mer enn ett århundre.
Mange er bekymret for buekorpsenes militære tilsnitt. Hverken buene eller salongriflene uten sluttstykke er på langt nær så farlige som alminnelige spretterter. Det er også helt utenkelig at øvelser som Firkant, Eskilonger på 2. pelotong eller Kavalleriangrepå på høyre flanke skal vekke noen som helst krigerske tilbøyeligheter hos guttene. Det guttene lærer i et buekorps er først og fremst felles arbeide for felles sak. De lærer å lystre de offiserene som de selv velger. De lærer å få fart og takt i seg, å være våkne og passe på. De eldre guttene lærer å føle ansvar for de yngre. Når de blir offiserer lærer de en utrolig masse om administrasjon og organisasjon, ikke minst av sine egne feil. Og etter hvert som de mestrer sine egne feil. Og etter hvert som de mestrer sine forskjellige oppgaver, så gir dette en viss selvtillit.
De fleste finner andre gutter i korpset som de like å være sammen med, den felles interesse for korpset knytter dem sammen, og vennskapet fra guttedagene blir til glede for dem også senere i livet. Den friske kameratslige tonen fra ungdommen blir ikke glemt. For svært mange gutter som av naturen er litt forsakte og redde av seg, betyr det neget bare den selvfølelsen det gir å få være med i korpset. Når de så oppdager at de klarer seg like godt som de andre, ja så gir det netopp den selvtilliten som slike karer ofte trenger. Alt dette er bare noen av de positive sider ved korpsene, noen av årsakene til at den som selv har stått i et buekorps gjerne unner sine sønner den samme glede.